KF Hjemme hos POL

POL åpnet dørene 1. november 2013, har siden da mer enn fordoblet antall ansatte og rasket med seg noen gjeve priser på veien – i tillegg til alt annet som kreves i en oppstartsfase. De innrømmer at prestasjonsangsten er det verste ved å starte eget byrå.

Gründerne har i en årrekke jobbet i TRY/APT: daglig leder Monika Augustsson, formgiver Ole Jakob Bøe Skattum og de kreative tungvekterne Thorbjørn Ruud, Petter Bryde, Janne Brenda Lysø og Stian JohansenThorbjørn og Petter forteller om ventetiden før de flytta inn i det gamle salmakeriet i Kristian August gate i Oslo sentrum.

Et kriterium for det nye lokalet var at det måtte ligge på gateplan.

– Før lokalene var ferdig pussa opp, satt vi i noen tomme og skikkelig kjipe lokaler i bakgården. Det var grisestort. 

– Sikkert 1000 kvadratmeter, skyter Petter inn.

– Vi var seks stykker, og det eneste vi hadde var et provisorisk kjøkken, noen gamle stoler og en pult fra IKEA. Sånn satt vi fram til jul. Hver dag gikk vi ned for å se hvordan det gikk. Vi gleda oss så sinnsykt til å komme oss på plass.

– «Nå er det bare én mann som er der nede!» De håndverkerne var så leie av oss, for vi var jo nesten like mye der.

Bedre sammen

Lenge har de hatt en drøm om å starte eget byrå, og utpå vårparten i 2013 var tiden inne. Sammen med Kjetil Try ble de enige om en samarbeidsform og eierskapsmodell som alle kunne være fornøyde med: 51 prosent eies av TRY, mens resten er fordelt mellom de seks partnerne.

– Uansett hvordan vi hadde endt opp med å gjøre det, så hadde det vært naturlig å involvere Kjetil og TRY. Vi er jo ikke bare kollegaer, vi er gode venner også. Det gikk seg veldig fint til, ingen som føler at vi har stukket noen i ryggen, forteller Petter.

I en bransje der folk flest bytter arbeidsplass fortere enn ild sprer seg i tørt gress, er det søtt, på grensen til klissete, hvor lenge den kreative kjernen i dette byrået har holdt sammen. Både på jobb og privat. I et tidligere intervju sa de at det også dreide seg om å røske litt opp i rekkene hos TRY. Thorbjørn og Petter har jobba der i tretten år. Ingen andre enn Kjetil Try selv har jobba der lenger.

Thorbjørn Ruud og Monika Augustsson.

– Det er noe med å flytte på seg. Petter og jeg gikk ut fra Westerdals i 1997. Vi hadde først tre år i BBDO etter skolen og så har vi vært i TRY resten. De fleste andre har jo bytta jobber.

– Mye av motivasjonen ligger i klisjéen om at det må en forandring til for å opprettholde entusiasme, engasjement, påfyll og alt. Man kan si at det holder i 13 år, da begynner man såvidt å merke at det er på tide å flytte på seg, tuller Petter.

– Det er 40-årskrisa vår dette her, legger Thorbjørn til.

Ruud og Bryde svarer at det muligens var blandede følelser inne i bildet for Kjetil Try da de fortalte at de ønsket å starte eget byrå.

– Tror uansett at han er glad for at det blei som det blei. Han kan fortsatt komme inn her og kalle oss drittunger og sånn, sier Petter.

– Det finnes tristere break out-historier, istemmer Thorbjørn.

Et rom å møtes i. Foto: Caroline Fossberg

Hvem har laga logoen?

– Det er Stian og jeg som satt og pludra litt. Vi hadde veldig mange forslag, men det verste var faktisk å finne navnet. Det blei bare no’ til slutt.

– Vi satt mye på domeneshop for å finne noe som var ledig. Det satt en jævel på pol.no, men han nekta å selge uansett beløp, legger Thorbjørn til.

Hvorfor ville han ikke det?

– Hva var det han svarte? Jo, han regna med at det skulle bli en auksjon på akkurat det navnet og ville ikke selge det for et sekssifra beløp engang. Jeg skal like å se de som kaster seg inn i budgivninga for å eie pol.no, sier Petter oppglødd.

Marerittet er at ettermælet til POL blir at det var starten på slutten. Vi vil at det skal bli motsatt.

Navnet dukka tilfeldig opp da de satt og skrev ned ord på tre bokstaver. Etter nærmere undersøkelse fant de ut at navnet også er en engelsk forkortelse for «Playing out loud». Og sammen med betydningen «å kaste ball» fikk de det til å stemme.

Hva var alternativet til POL?

– KRY.

Ha ha ha! Er det sant?!

– Nei, det var en fleip. Kjetil hadde nok likt det.

Foto: Caroline Fossberg

Ting tar tid

Har det vært skummelt å starte for seg selv?

– Ja og nei. Vi har jo jukseoppstarta i forhold til andre hardcore gründere. Vi var i en særstilling fordi vi hadde med oss et par kunder, så ingen av oss har mista nattesøvnen av frykt for å ikke kunne betale regningene.

– Vi fikk litt tyn for det også, minnes Thorbjørn.

– Jo, litt kosetyn, sier Petter med et smil om munnen.

– Det jeg har vært mest redd for, og det er fortsatt skummelt. Det er å lage fine ting. Tror ikke det kun er selvpålagt press. Vi kan ikke på noen som helst måte slutte å lage fin reklame. Marerittet er at ettermælet til POL blir at det var starten på slutten. Vi vil at det skal bli motsatt. Derfor har vi vært nøye og ansatt utrolig flinke folk som skal ta oss og POL videre.

Stian Johansen og Ole Jakob Skattum Bøe kommer inn i stua under intervjuet. Thorbjørn oppdaterer dem og spør om de har noe å legge til. 

– Det er ikke skummelt i det hele tatt! sier Stian uanfektet.

Foto Caroline Fossberg.

Til tross for at hverdagen ikke har vært så annerledes enn tidligere på grunn av jobbmengden de har, er gutta skjønt enige om at det er frykten for ikke å levere like bra som før som er den største drivkraften. Beskjedne som de er på vegne av egeninnsatsen, frister det å belyse hvor tid- og ressurskrevende det må være å flytte og ansette og innrede en arbeidsplass. 

– Ja, det er sant det. Det har tatt mye tid. Vi er ikke ferdig med å møblere enda, et år etterpå.

Det er veldig fint her! Hvem er det som har innredet?

Ole Jakob: Stort sett vi fire.

Stian: Monika har bare gitt opp: «Jeg kjøper ingenting til dette stedet, dere har så mange meninger!»

Petter: Ingen har vært supersære. Det har vært lov å kjøpe noe og ta med. Thorbjørn har for eksempel vært ute ca 200 ganger for å kjøpe bilder.

Stian: Han må snart på rehab.

Ole Jakob: I går kom han inn med en pakke under armen, og vi tenkte at nå fikk det være nok, men så var det heldigvis bare en korktavle.

Petter: Ja, han har kjøpt så mye kunst at han må trappe ned med korktavler, deretter to uker med post-it blokker. Så tror vi han er kurert.

Foto: Caroline Fossberg

Som en jomfru

Som superteamene bak mange av de mestvinnende jobbene fra TRY/APT, har dere fortsatt lyst til å hevde dere som de beste i klassen, eller er man bestevenner for alltid?

Stian: Vi vil jo, men om vi kommer til, gjenstår å se. Det er en boost å skulle bevise noe på nytt. Vi ønsker jo mer enn noe annet i verden å vise at vi fortsatt duger.

Petter: Det er veldig synlig nå om vi får det til eller ikke. I TRY kan man som team nærmest ha et kreativt hvileår, for det er alltid noen andre som vinner priser, så sånn sett har vi lagt hodet på blokka.

Thorbjørn: Samtidig har vi i overkant høye ambisjoner. Det er urealistisk å tro at vi kan konkurrere med TRY etter et år i drift.

Petter: Ja, vi kommer ikke til å konkurrere med dem nå, men på sikt tipper jeg at konkurransespenningen mellom POL og TRY kommer til å være ganske høy.

Stian: Selv om vi ikke har en forventning om at det er i år vi kommer til å hevde oss, vil jeg jo være så spent på Gullblyanten at jeg kommer til å revne. Og jeg kommer til å ha følelsen som om det er første gang.

– Det er gøy å kjenne på den spenninga igjen, legger Ruud til.

Flust av Gullfisk. Foto: Caroline Fossberg

Dere er jo godt i gang med prissanking og har allerede to sølvfisker på hylla. Kan dere fortelle meg suksessformelen?

Stian: Vi kan si det, men da må vi drepe deg etterpå!

Rommet fylles av latter. Stian fortsetter.

– Blant oss er det ikke fokus på at vi skal lage god film, snarere tvert i mot. Bildet utenifra er kanskje at vi er veldig flinke på film, så det hadde vært utrolig digg å vise at vi har grep om store kampanjer hvor man er tilstede på alle flater, og det føler vi at vi har.

Petter: Det er ikke en oppskrift på film som ikke fungerer på noe annet. Vi starter nesten helt likt uansett hvor det skal ende. Du må lage noe som engasjerer, og det er den formelen vi må drepe deg hvis vi sier.

Kan dere si noe om hvordan dere jobber?

– Mye!, smeller det fra Ole Jakob før de andre rekker å tenke seg om.

Foto: Caroline Fossberg

Stian: Hvordan lage en god idé? Det er jo umulig å svare på, men vi har gått en god skole i TRY, som vi ikke har sett noen grunn til å forandre på. Med hensyn til å angripe en prosess. Sette seg ned med kunden, finne problemet og løse det. Vi får stor kapasitet ved at vi ikke blander inn så mange funksjoner og ved å ha korte strategiprosesser. Gå rett på mål.

Petter: En forutsetning for å lage god reklame er å behandle kunden riktig og ha et nært forhold til dem. Det er nesten bare da vi lykkes ordentlig bra.

Hvordan samarbeider dere med TRY/ APT?

– Vi samarbeider jo egentlig ikke, bortsett fra at vi deler noen få kunder. Og vi produserer hos APT.

Foto: Caroline Fossberg

Kom som du er

POL kom høyt på «Byråfolk 2014» (Mediabemanning og Magneta står bak undersøkelsen som spør arbeidstakere i reklame- og kommunikasjonsbransjen om hvilket byrå de helst vil jobbe for). 

Hvordan synes dere selv det er å jobbe her?

– Det er et avslappa sted. Ingen strebere.

– Ingen som sykler Birken!

– Det er rom for å ha et liv ved siden av jobben.

– Vi har jo lagt inn en kveldsøkt, og det er ingen som teller timer eller ser stygt på deg om du må gå tidlig en dag.

– Det er et fint sted å ha barn.

– Folk har lov til å være seg sjøl her.

– Alle her har interesser utover reklame, og det er sunt.

– Hver fredag er synth og napoleonskake-fredag.

Og så Napoleonskake, da!

– Det er jo POL-kaka. Husker ikke helt hvordan det oppstod, jeg, men vi trengte en tradisjon og det var den første og beste vi kom på.

Hestens verste fiende. Innflytningsgave fra filmproduksjonsselskapet Bacon. Foto: Carline Fossberg


Mens jeg sjekker at jeg er igjennom spørsmålene mine prater de andre om hestebutikken tvers over veien. Den med den svarte hesten utenfor. Og en lurer på hvilket dyr som er hestens største fiende.

Petter: Jeg eide en gris en gang, og den beit en hest i foten. Så jeg tror at det er grisen.

Så du hadde en gris før? Som i minigris, eller?

Petter: Nei, i Horten, da! En vanlig, stor gris. Nappe, het den. En måned senere sparka hesten tilbake, og da gikk hofta hans. Og ironisk nok kjørte vi ham til slakter’n i en hestehenger. Det ble 700 koteletter av han, eller no’ sånt, så vi spiste nappekoteletter i lang tid.

Jeg tenker på minnebøkene fra barneskolen, skriblerier fra bestevennene mine: «Bli min», «Lev vel», «Sammen for alltid» og så videre. Vennlige setninger som var godt gjemt, men hjemme hos POL er det overraskende enkelt å føle at man er blant venner.

Alle bildene i artikkelen er tatt av Caroline Fossberg.

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå.

Logg inn eller opprett en konto for å være med i diskusjonen.