Motstrøms og selvstendig

Sam Bannister flyttet til England for å studere i 1997, og kom tilbake til Norge i slutten av 2008. Siden da har han hatt enda et år i London, og videre et år i Kina. Han har jobbet som lærer ved NKF, og er nå fagkoordinator og høyskolelærer ved Westerdals høyskole.

Fortell om en norskprodusert jobb du er glad i.

– En person jeg lenge har vært inspirert av er Kjetil Brandsdal, vi har hatt et løst bekjentskap nå i besteparten av tredve år. Kjetil var flink på skateboard, og gjennom felles deltagelse i dette, introduserte han meg tidlig til en hel del musikk jeg neppe ville funnet selv: band som Sonic Youth, Black Flag, egentlig hele «støy, post-punk, og lo-fi scenen». Både i hans skating, og musikk med bandet Noxagt har Kjetil alltid fremstått som positivt selvstendig drevet. Basert i Stavanger hvor kunstnere, designere og musikere, så vel som byens borgere generelt sett, fortsetter en evigvarende «kulturdebatt» rundt hvilke kulturbygg oljehovedstaden skal støtte. Og det uten at det utvikles noe særlig interessant kultur av den grunn. Da er det forfriskende å vite at det finnes ildsjeler som kjører et eget løp, uavhengig av støtte, og med solide resultater. Noxagt har internasjonal interesse. Og om de holder seg noe under popularitetens radar, er deres langvarige karriere et godt kvalitetsstempel i seg selv.

– I senere tid har Kjetil brukt akkurat det samme DIY-tankesettet for å etablere og drive undergrunnstrykkeriet og plateselskapet Drid Machine. Posterne som skapes her er utvilsomt inspirert av indie-scener fra utlandet, men definitivt et kjærkomment funn i Stavangers bybilde. Blant arbeidene som skiller seg ut og gir mest mening for meg er samarbeidene med lokalkunstneren Frode Felipe Schjelderup.

Nevn et inspirerende internasjonalt eller utenlandskt arbeid du gjerne skulle ha lagd selv.

– Av utlandske prosjekter jeg gjerne skulle ha gjort selv, er det fristende å si alle de arbeidene jeg har pitchet på uten å vinne. Men skulle jeg virkelig valgt noe spesielt måtte det vært profilen, identiteten og wayfinding for The Tricorn Centre. Bygget var en megastruktur designet av Owen Ludder, og sto ferdig i 1964. Det ble umiddelbart foraktet av almenheten og gikk i forfall fra første stund – av de få elementene satt i treverk var det mye som aldri fikk et første malingsstrøk. Som et bygg rommet dette alt; kontorer, leiligheter, parkeringsanlegg med karusell inn- og utgang, diskotek, barer, restauranter, butikker og en sentral gårdsplass med parkelementer. Da byplanleggingsansvarlig i Portsmouth Council ble intervjuet av BBC om hvorfor de tillot bygget, svarte de at ingen som satt i styret hadde forstått tegningene. Som en del av min siste universitetsoppgave dokumenterte jeg store deler av senteret med foto og film. Å forstå strukturen og å navigere rundt dette innebar mye gledesfylt forvirring. Det er kanskje noe av det nærmeste jeg har erfart med hensyn til å oppleve noe Archigram potensielt sett kunne ha satt til verks. Jeg savner mer av denne type kombinasjon av ambisjon og futuristisk tankegang i dagens arkitektur, og applauderer Ludder som utviklet dette lenge før datamaskiner var verktøy i denne type prosess. Det ville vært en sjarmerende utfordring å møte som grafisk designer.

– Av andre som går motstrøms, og som jeg vil sende stafettpinnen videre til, er en av mine tidligere grafisk design-studenter, Anette Moi. Dristig, sta og driftig har hun pløyet seg frem, og etablert en karriere som illustratør. Selvstendighet vinner frem.