It's nice to be important ...

Det hersker tydeligvis en slags oppfatning om at alle som ikke har bejublet konkurransens nye klær, er redde for forandring og har et utdatert syn på reklamefaget. Dette føler vi oss ikke hjemme i.

Da undertegnede bestemte seg for å ikke delta i årets konkurranse, sprang dette hovedsakelig ut fra en trøtthet som følge av et mas. Det ble i lengre tid mast om at Norge er så gammeldags og at vi aldri lager noe bra. Det ble mast om at vi ikke følger med på det som skjer i verden og at Gullblyanten må forandres for å bli viktigere, fordi reklamekonkurranser er en stor kilde til inspirasjon og en av de viktigste drivkreftene for å bringe faget vårt fremover. Og så videre.

Uenige i alt. Alt dette var og er vi uenige i. Vi liker Norge selv om kampanjene er små, og føler selv at byrået vårt lager reklame av høy kvalitet. Kanskje sågar moderne innimellom. Vi mener også at vi følger godt med på hvordan verden forandrer seg, og ikke minst så mener vi at reklamekonkurranser er totalt uviktige både som personlig inspirasjonskilde og faglig drivkraft. Det betyr imidlertid ikke at vi ikke liker reklamekonkurranser. Vi elsker å vinne. Det er gøy! Og bra for karrieren. Men faktisk ikke så veldig mye mer. Vi kjente oss ikke igjen i bildet av en virkelighet som krevde omfattende endringer av Gullblyanten, og vi synes egentlig ikke at reklamekonkurranser har noe spesielt med virkeligheten å gjøre. Hvis man innerst inne er avhengig av Gullblyanten for å prestere optimalt på jobb, så er det kanskje ikke i reglementet man bør lete etter feil. Reklamekonkurranser trenger ikke være viktige, og derfor trenger de heller ikke å prøve å bli det. Så når det store etterutdanningsprosjektet for Gullblyanten rullet igang, og hele greia plutselig handlet mer om å berge fremtiden enn å ha det artig, så fikk vi rett og slett ikke lyst til å bruke tid og ressurser på å delta.

At reklamekonkurransene etter vår mening ikke er viktige utover å fôre våre overdimensjonerte ego, betyr imidlertid ikke at de aldri har vært viktige. Vi tror kanskje de var viktige sånn ca. frem til slutten av 90-tallet. Tidligere måtte man tross alt kjøpe reklamebøker, cder, dvder og lignende for å se hva som rørte seg innen faget der ute i verden, en forholdsvis tungrodd måte å oppdatere seg på. Og da er det aldeles ikke vanskelig å se for seg at det var en ekstra boost å samles på reklamearrangementer og se hverandres jobber og vurdere og diskutere og lære.

Men i våre dager er inspirasjonen og kommunikasjonen overalt. Vi trenger strengt tatt ikke se årets Axe-reklame på et digert lerret for å bli inspirert. Vi har allerede sett den. Og vi trenger strengt tatt ikke høre hva noen dudes fra Frankfurt, Japan og Stockholm synes om jobben vår. Vi har allerede fått mange tilbakemeldinger fra folk over hele verden, rett etter at kampanjen var ute. Og trengs det påfyll av nyreligiøs, kapitalistisk hjelp-til-selvhjelp, så har de alt av Seth Godin og Chris Anderson på Amazon, slik at vi kan lese oss opp, mens vi gløtter på TEDtalks i bakgrunnen. Vi trenger ikke vente til Gulltaggen.

Stadig mer irrelevante. Det er nemlig slik at når en del reklamefolk snakker om at det skjer store forandringer i måten verden fungerer på, som tvinger frem forandringer i Gullblyanten, så er dette for oss nøyaktig de samme forandringene som gjør Gullblyanten og andre konkurranser stadig mer irrelevante for det vi driver med. Det er ikke lenger disse arrangementene vi bruker for å oppdatere oss eller finne ut hva som er bra eller bli inspirerte eller stolte, uansett hvordan vi vrir og vender på statutter og kategorier. Vi får alt vi trenger hver eneste dag, det er Cannes og Gullblyanten hele året! Når dette er sagt, mener vi likevel ikke at reklamekonkurransene må dø en snarlig død. Vi har fortsatt en fax på kontoret, selv om den ikke er viktig. Det er bare på en eller annen måte gøy å ha den. Akkurat som at det er gøy å vinne!

Lykke til i årets Gullblyant!

Hans Magne Ekre, Alexander Gjersøe, André Koot, Hans Martin Rønneseth