Det kulturelle ubehaget

Geir Skomsøy i Brandworks tar for seg det problematiske uttrykket «kultureliten», disse tilsynelatende nedlatende menneskene som hater alt «vanlige folk» er opptatt av.

Fra tid til annen dukker begrepet «kultureliten» opp i media, og gjerne som noe ondt som vil forringe vanlige menneskers smaksopplevelse gjennom nedlatende blikk og mild hoderysting. Siv Jensen formidler stadig vekk fortellingen om folk flest versus kultureliten. Libe Rieber-Mohn synes å mene, i følge VG ved siste valg, at det egentlig er kulturelitens forakt for østkanten som definerer motstanden mot Munchmuseet på Tøyen. Den siste påmeldte i kampen mot samme elite var forfatteren, regissøren og den kulturelle altmulig-mannen Arne Berggren. 


Så hva er det med denne kultureliten som får materialismens fanefører Siv Jensen og åndsarbeideren Arne Berggren til å forenes i kampen mot dette selvopplevde uvesenet? Finnes kultureliten eller er den bare et fantom, godt egnet til å skremme ulydige unger og ellers formålstjenlig som et dramaturgisk grep for å fremheve eget ståsted? Jeg vet ikke, men verken finans- eller idrettselite synes å ha samme effekt som målskive for offentlig forargelse. Den kommer først når ordene kultur og elite kombineres, to ord som ser ut til å ha et stort potensiale og assosiasjonskraft mot alt som vekker ubehag i fedrelandet.

Den absolutte perfeksjon

Kultur, mente T. S. Elliot, var alt fra tidligere engelske katedraler til kokt kål. Kulturen lever gjennom oss, styrer våre verdivalg og er ellers altomfattende i samfunnet vårt. Tusener av levende står på skuldrene til millioner av døde gjennom nedarvede konvensjoner. Spør vi derimot våre venner tyskerne, oppfattes Kultur (med stor K) nesten utelukkende som maksimal og kvalitativ ytelse innen litteratur, musikk og scenekunst. Kort sagt, en streben mot å oppnå den absolutte perfeksjon innen det som betegnes som høykultur. For øvrig en perfeksjonskultur som sitter dypt i den protestantiske arbeidsetikken, men det er en annen historie.

I boken «Popular Culture and High Culture» av 1974 forsøker den amerikanske sosiologen Herbert J. Gans å beskrive hva som kjennetegner de forskjellige kulturnivåene i et samfunn. Boken tar utgangspunkt i det amerikanske samfunnet, men det finnes såpass allmenngyldig lesning her at boken også bør være interessant sett med norske øyne. Og siden kultureliten er temaet her, må vi kanskje anta at denne eliten har sitt utspring i høykulturen. Og Gans beskriver det høykulturelle med følgende stikkord:

  •  Interesse for kreative prosesser og symbolikk
  • Preferanse for å eksperimentere
  • Kontemplativ orientering; utforskning av det indre følelseslivet fremfor det actionfylte
  • Akseptering av at forståelsen har mange nivåer
  • Orientert mot spørsmål av filosofisk, psykologisk og sosial art

Rett til egen smak 

Nå er kanskje ikke dette egenskaper som er egnet til å skape den store forargelsen, og mange vil vel kanskje kjenne seg igjen i noe av disse. Og slik er det jo gjerne i et land hvor middelkulturen er dominerende, men hvor vi også shopper hemningsløst mellom popkultur og det høykulturelle: på Rockefeller den ene dagen og i filharmonien den andre.

Jeg tror ikke på noe kulturelitistisk smakspoliti, kun mennesker som søker sine interesser mot det de finner relevant og vesentlig i sine liv. For alle mennesker har i bunn og grunn rett til egen smak, enten de foretrekker det konkrete eller det abstrakte. Å bruke kultur som en sosial distinksjon for å få andre mennesker til å føle seg mindreverdig, eller sette seg til doms over andre menneskers valg kan vanskelig betegnes som noe annet enn vulgært. Og det vulgære er vel neppe noe som karakteriserer det høykulturelle ei heller noen elite, gjør det vel?

Geir A. Skomsøy er partner i og gründer av designbyrået Brandworks.

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå.