Politisk TV-reklame: Går vi glipp av noe?

Har vi gått glipp av noe ved å ikke tillate politisk tv-reklame i Norge?, spør Axel Bjørne-Larsen og gir oss eksempler på historisk betydelige valgkamp-filmer fra USA.

Som tekstforfatterstudent er det ekstra spennende å følge med på den amerikanske presidentvalgkampen. Ikke bare fordi den byr på påvirkningskommunikasjon av langt spissere sort enn i Norge, men også fordi amerikanske politikere har tilgang på et våpen som her i Norge fremstår nesten eksotisk: Politisk reklame på TV. Har vi gått glipp av noe ved å ikke tillate politisk tv-reklame i Norge? Eller bidrar slik reklame til tabloidisering av debatten? Dette ville jeg finne ut. I denne utgaven av Nye Virkeligheter ser vi derfor på politisk tv-reklame i USA. 

La oss begynne med begynnelsen. Dwight D. «Ike» Eisenhower rullet i 1952 ut den første politiske tv-kampanjen i USAs historie. Den overraskende lystige tegnefilmen, med Walt Disney Studios som produsent, viser en marsjerende folkemengde som synger et lettfattelig budskap: «You like Ike, I like Ike, everybody likes Ike»:


Men den lystige tonen varte ikke lenge. Da Richard Nixon forsøkte seg som presidentkandidat i 1960, valgte han en mer faktatung og alvorlig stil. I en serie på flere filmer proklamerte Nixon sin politiske plattform direkte mot et stillestående kamera, uten videre dramaturgi. Reklamefilmene var så tørre at TV-serien «Mad Men» viet en episode til den feilslåtte kampanjen, der Roger Sterling og Don Draper forsøker å holde Nixons kandidatur flytende.


Ved neste valgkamp ser det ut til at de kreative kreftene endelig fikk slippe seg løs. Demokraten Lyndon B. Johnson ville slå tilbake mot et kontroversielt utsagn fra sin motstander, Barry Goldwater, som hadde sagt at han var villig til å bruke atomvåpen i Vietnam. Svaret ble den sterke filmen «Daisy Girl», laget av DDB, som bare ble vist på TV én gang. Flere eksperter mener den kan ha bidratt til at Johnson vant overlegent over Goldwater.


Etter en lang periode med negativt ladete kampanjer, ville reklamemannen Hal Riney forsøke en mer positiv og optimistisk tone da han skulle skrive manus for Ronald Reagans reklamefilm. Resultatet ble en av de mest kjente politiske tv-reklamene i historien.


Reagans film ble en så stor suksess at flere har forsøkt å kopiere stilen, med blandet hell. Verst ut kom nok Marco Rubio, som under årets republikanske nominasjonskamp lanserte en mer dyster vri på den klassiske reklamefilmen. Igjen blir vi fortalt at «It’s morning in America». Men uheldigvis for Rubio, er det slett ikke USA vi ser i åpningsscenen. Rubios team hadde vært så sparsommelige da de produserte filmen at de kjøpte videoklipp fra en stockphotoside på nettet, og oppdaget for sent at åpningsscenen i filmen viser en morgen i Vancouver i Canada. Filmen høstet lite annet enn latter og tyn fra media, og Rubio tapte som kjent nominasjonskampen mot Donald Trump


Aftenposten trykket i fjor en lederartikkel som tok til orde for å oppheve reklameforbudet i Norge. Et av argumentene som ble brukt, var at politisk tv-reklame kan åpne dører for mindre kjente partier og politikere som ikke får oppmerksomhet i den redaksjonelle dekningen. Et noe underlig eksempel på dette dukket opp i 2006, da lokalpolitikeren Christopher Knight bestemte seg for å lage en reklamefilm til støtte for sitt kandidatur til Rockingham Countys skoleledelse. Filmen, som i utgangspunktet kun ble sendt på lokal-tv, gikk senere sin seiersgang på YouTube. Knight vant ikke valget, men har uttalt at han ble fornøyd med sin 8. plass.


Så, fører politisk tv-reklame til tabloidisering av politikken, eller kan den bidra til å forsterke viktige budskap? Sannheten, for å si det utabloid, er nok begge deler. Og med økende press på politikere på å avskaffe reklameforbudet, vil vi kanskje kunne se reklame for politiske partier på norske tv-skjermer om få år. I mellomtiden kan vi hygge oss med filmene som norske politikere drister seg til på nett, som denne moderne klassikeren fra Jan Bøhler

Axel Bjørne-Larsen

Om artikkelforfatteren: 
Axel Bjørne-Larsen går tredje året på tekstlinjen på Westerdals Oslo ACT. Han er særlig interessert i hvordan reklame kan endre seg i takt med nye medievaner. 

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå.

Logg inn eller opprett en konto for å være med i diskusjonen.