Hjelp, vi er millenials i reklamebransjen!

Seks ting en reklameskeptisk Westerdals-jypling lærte på utplassering hos DayTwo.

Den gang Westerdals var en ren reklameskole tilhører, for oss nåværende studenter, en mytisk fortid. At folk visstnok begynte her utelukkende med et ønske om å selge sjokolade virker klin kokos for meg og mine med-millenials, vi som først og fremst søkte oss hit for å lykkes med romanprosjektet, rappe-karrieren og/eller realisere drømmen om å bli den neste Sturla Haugsgjerd/Sigrid Bonde Tusvik (aller helst en heroinrøykende komiker-kombinasjon av disse). 

Misforstå meg rett, det finnes enda en og annen slesk markedsfører blant oss, men for min del har reklamebransjen alltid vært plan C: Et lukrativt og stabilt arbeidsmarked som kan ta seg av bunnen av Maslows behovspyramide, mens jeg konsentrerer meg om mine egentlige prosjekter på siden. 

Det var ikke uten fordommer at jeg, etter et førsteår på tekstlinja der vi hovedsakelig eksperimenterte med heidundranes ukommersielle sjangre (her er et herlig eksempel), begynte andreåret med emnet «Markedskommunikasjon». 

Min sarte kunstnersjel klynket ved tanken på å plutselig måtte forholde seg til strategi, innsikter og målgrupper, og ikke minst legge mitt moralske kompass til side for å fungere som et tannhjul i dette kyniske forbruker-maskineriet.

Så da andreklassingene på Tekst og Art Direction ble kastet ut i den beryktede Bransjen var forventningene spente og spørsmålene mange: 

  • Ville vi hente kaffe i to uker, mens lærerne våre kunne lene seg tilbake med god samvittighet for å ha gitt de unge håpefulle «verdifull erfaring» fra arbeidslivet?
  • Er reklamebransjen virkelig sex, drugs og rock’n’roll eller bare en institusjonalisert versjon av han litt-for-påtatt-kule onkelen med sleik og skinnbukse?
  • Ville sjelene våre forbli ubesudlet av markedskreftenes grafsende hånd?
  • Ville vi i det hele tatt overleve?!

Heldigvis ble jeg paret opp med den definitivt mer reklame-positive AD-en Sindre Øren, og sammen trappet vi opp hos digitalbyrået DayTwo med sommerfugler i magen. Kanskje var det som folk sa likevel, at fordommer er basert på manglende kunnskap. Her er i alle fall seks ting jeg lærte på utplassering hos DayTwo.

1. Kommunikasjon er ikke bare kødding …

Mye markedsføring er rett og slett jævlig slapt arbeid. Kunst kan berøre, kunst kan forandre tanker, forandre liv og til og med forandre verden, tenkte jeg, men hvem bryr seg egentlig når de blir servert slappe filmidéer og halv-artige gags som har lite, om noe, med det egentlige produktet å gjøre?

DayTwo lærte meg at all markedsføring ikke trenger å være tilslørt søppel krydret med platt humor. Dagens forbrukere skiller ikke mellom markedsføring, produkter og tjenester, sier de, og var sånn sett en ideell match for en som meg. 

Jeg tenker at byråets oppgave i stor grad må være å utvikle godt innhold. I 2017 er det ikke nok med billige pay-offs, merkevaren må være tilgjengelig over mange flater og tilby kundene noe matnyttig. Heldigivis finnes det flere som tenker sånn. 

Og da jeg, i en ekstra tung kreativ tørkeperiode, påstod at reklame ikke kan være like frysningfremkallende og fint som kunst, viste Sindre meg denne. Point taken.

2. … men jeg har det jo gøy!?

Her må jeg komme med en innrømmelse: Jeg synes det er overraskende gøy å lage reklame. Gøy på en sånn litt flau måte, en guilty pleasure, kan du si, for hva gjør det meg til? En grisk mann i dress, en manipulerende sadistisk propagandist eller, i verste fall, en hykler? 

Uansett hvor mye jeg misliker konseptet, kommer jeg ikke unna at det å komme opp med så mange dumme, lættis, lekne, teite, klumsete, vakre og useriøst ræva idéer som mulig, er noe av det morsomste jeg vet. 

Jeg synes det er helt rått når følelsen endelig kommer av at dette, dette er Idéen, og tilsvarende kjipt når den uunngåelige tvilen kommer dagen etter. Jeg kan til og med kose meg med å analysere merkevarer og målgrupper med den onde hensikt å manipulere massene til å gjøre som jeg vil. 

Om det gjør meg til en hykler? Tja. At jeg synes mye reklame er platt, uinteressant og masete, betyr ikke at det ikke finnes alternativer. Det aller morsomste er jo nettopp å komme opp med de gode idéene, som både er givende for vi som lager det og for de som mottar det. Her gjelder det å «make markedsføring great again», for å bruke et aktuelt slagord. Akkurat det er noe jeg kunne tenkt meg til å bidra med, og noe DayTwo viste seg å ta seriøst fra dag én.

3. KONSPIRASJONSVARSEL: Bransjen er et skalkeskjul for avholds-lobbyen!?

Om jeg forventet at bransjen var en eneste stor Willy Wonka-aktig fabrikk der alle syklet rundt på enhjulssykler og sjonglerte med flammer, mens ville jungeldyr løp rundt i gangene og det kom elleville idéer på løpende bånd ut av en gigantisk dampmaskin? Ikke umulig. 

Det viste seg, derimot, at dette nok var en smule overdrevent. Stemningen hos DayTwo kan heller kalles intim. Byrået er lite på den best tenkelige måten, med et personlig preg i hjemmekoselige kontorer. 

Det største tilløpet til sex, drugs og rock’n’roll var de to ølflaskene som ble satt ut på lønsjbordet hver dag, men som i løpet av våre to praksisuker forble aldeles urørt. Det kan hende at gjengen bare var beskjedne i nærvær av oss utenforstående, men det kan også tenkes at dette rett og slett er en ordentlig arbeidsplass med ordentlige jobber og ordentlige ansatte. Uten at det er kjedelig av den grunn. 

Ta dog gjerne kontakt når pilsen etterhvert går ut på dato. 

4. Wow, vi blir faktisk tatt seriøst

Jeg er ganske sikker på at om jeg hadde vært i 40-åra, hadde jeg ikke stolt på 21 år gamle meg. Men for Børge, Mathias og Eivind virket det ikke som alderen hadde noe å si: Her var det rett inn i en brief for en reell kunde med full kreativ frihet og licence to kill. Arbeidsforholdene var perfekte for oss, vi fikk gjøre som vi ville, om det så var å spille bordtennis halve dagen. Samtidig var alle dører åpne og vi kunne få all veiledning vi ville ha. 

Jeg og Sindre kastet ball så svetten rant, mens de store gutta, Eivind og Mathias (som har omtrent like mye erfaring i bransjen som jeg og Sindre har erfaring på to bein) jobbet parallelt med oss. 

Likevel var det aldri snakk om noen forskjellsbehandling, heller sunn kreativ utveksling. En byttehandel mellom erfaring/profesjonalitet og vårt «ungdommelige pågangsmot». Neida, det virket absolutt befriende og lærerikt å være med inn i hverandres prosesser, så det kan godt hende vi hjalp de proffe et stykke på vei også. 

5. Du kan ikke bare se på porno hele livet (du må gjøre det på ekte)

To uker senere stod vi trippende før vårt aller første ekte ordentlige kundemøte på ordentlig. 

Sannhetens øyeblikk hadde kommet: Var det vi gjorde verdt noe eller hadde vi blitt helt virkelighetsfjerne innenfor veggene på Westerdals? 

Først ut var Mathias og Eivinds 90 minutter lange presentasjon av sin ene idé. «Så det er sånn man gjør det, ja», tenkte vi. «Dette har de fått til på samme tid som oss.» Det føltes useriøst å følge opp med min og Sindres smule mer effektive «ti tullete idéer på ti minutter». 

Men gjett hva? 

De likte det. Det gikk bra. Idéene våre kan faktisk brukes til noe. Og en snikende, forrædersk tanke slo meg: Wow, vi er ikke så dumme? Dette er gøy? Dette vil jeg bli enda flinkere til? Kanskje jeg kan jobbe med dette?!

6. Reklame kan faktisk endre liv

Leser du dette, er sjansen for at du jobber i byrå nokså stor. Du sitter kanskje i byrå-HQ og klør deg i skjegget mens du tenker: «Studenter, de er vel ikke noe flinke, blir ikke det bare masse stress og ekstra arbeid?»

Til deg vil jeg påpeke hva praksisperioden gjorde for meg. Som en skap-rasist i et rørerende møte med sin første utlending, har jeg gjennom eksponeringen for hva bransjen faktisk er, og hvordan dere tenker, blitt positivt overrasket. Det skulle kanskje bare mangle at dere i overtalelses-business, klarte å overtale meg til å tenke annerledes om hva det jeg lærer på skolen kan brukes til.

Det er altså sant: Reklame kan endre liv. 

Og her er din mulighet, kjære byrå-baron, til å ta ansvar. Jeg er sikker på at du vil få igjen for det i både rykende ferske idéer og fremtidige rekrutter og ikke minst god stemning. Studenter trenger praksis, og du trenger studenter.

Takk skal dere ha, DayTwo, for to kule, bra, lærerike, kreative uker. Dere var ikke så ille, likevel. 

Håvard Røsæg er tekststudent ved Westerdals Oslo ACT.

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå.

Logg inn eller opprett en konto for å være med i diskusjonen.