Erika Calmeyer

Regissør Erika Calmeyer skal lage mer reklamefilm, og får muligheten til det hos Pravda. Oslo-jenta fra St. Hanshaugen har nettopp skiftet beite, og til tross for å være ung og lovende har hun allerede opparbeidet seg solid erfaring innen både film og TV.

Som barn lagde Erika flere filmer med farens kamera, og den første filmen hennes heter «Dance Contest». En feel good-film om to gjenger, en snill og en slem, hvor de snille vinner. Den lagde hun da var hun ti år gammel. 

Med bakgrunn fra en kunstnerfamilie, og med begge foreldrene ansatt i rikskringkastingen, var veien til registolen kanskje ikke så lang, men ifølge henne selv var det først etter at hun gikk medielinja på Elvebakken at hun visste at det var film hun skulle jobbe med.

– Noen ganger har jeg lurt på om jeg hadde noe annet valg, men jeg velger å tro at jeg hadde det. Etter Elvebakken tok jeg et år på Victorian College of Arts i Australia, men jeg visste at jeg ville begynne på regilinja på Lillehammer, så jeg fullførte ikke bachelorstudiet. 

Før hun kom til Pravda kom hun fra NRK, og har tidligere jobbet med Via Film, Torden Film, Paradox, Rubicon og  
4 ½ . Hennes første oppdrag hos Pravda blir Reklame for Alvors kampanje for Dysleksiforbundet, sammen med Kitchen.

Calmeyer-navnet har de fleste som ferdes rundt i Oslos gater hørt om før. Er det fra din familie?

– Ja, faktisk, en gang for mange herrens år siden, var vi en veldig rik familie. Så gikk de konkurs, tror jeg, og alle ble fattige kunstnere i stedet.

Om ekte følelser, stemninger og tillit

Hva er viktig for deg å formidle i jobben din?

– Jeg leter alltid etter noe som vil gripe, noe som vil skape interesse, og da går man fort til noe man selv blir engasjert av. Også er jeg veldig glad i å jobbe med stemninger. Formidle en følelse gjennom bilde og lyd, for det er den kraften filmen har. Formidle mer enn tekst og det åpenbare, fortelle så mye mer. Det synes jeg er fantastisk å jobbe med. Også er jeg veldig glad i å jobbe med skuespillere. Jeg er veldig opptatt av å få frem ekte følelser.

Hvordan jobber du med skuespillerne når du skal få frem de sårbare og utfordrende scenene?

– Det handler mye om tillit. Å skape tillit for å få dem til å slippe seg løs. Skuespillere har en jobb hvor de helt ærlig skal stå og kjenne på det de kjenner på. Det skal man ha veldig respekt for. Vi elsker jo å se folk som er seg sjøl på film. I «Hjerteknuser» for Vegvesenet, for eksempel, jobbet vi mye med å teste relasjonen til paret. Da diktet vi opp situasjoner hvor de kom hjem og kranglet, som ga dem muligheten til å justere seg i forhold til hverandre. Så da vi kom på sett visste de hvor energien skulle ligge, selv om situasjonen de skulle spille ut var en annen. Og i «Lea» var det viktig at datteren aldri turte å motsi faren sin, så da satte vi i gang improvisasjoner hvor hun hele tiden måtte holde tilbake for å kjenne på hvilken makt han hadde over henne. Man får et sterkt bånd med mennesker fort, for man går inn i så sårbare situasjoner.

Regissøren må ta alt ansvar

Erika forteller om den 6 minutter lange sexscenen fra kortilmen hennes «Lea»: (en film som i hovedsak handler om et destruktivt forhold mellom far og datter. Hvor datteren er med sin handelsreisende far, og det utvikler seg et drama mellom datteren og en kollega av faren).

– Dette var min første sexscene, og jeg var jo livredd. Jeg som regissør måtte ta alt ansvar. Dersom jeg hadde sagt «Bare ha sex sånn som dere vanligvis har sex» hadde de to skuespillerne fått et enormt press på seg. Jeg stod jo og skrek «Kyss henne hardere! Kyss henne hardere!», og da turte Trond Espen Seim å gjøre det uten at han følte at han gikk over noen grenser. Her var jo også aldersforskjellen ganske stor. Hun var 17 og han over 40. Jeg hadde snakket med dem begge om hvor grensene deres skulle gå, så begge var klare over hva de skulle inn i. Vi var et fantastisk team og etter kort tid ble det mye humor mellom tagningene. Det var faktisk veldig bra stemning på settet.

Trailer «Lea»:

Liker tempoet og kraften i reklamefilmformatet

Du har tidligere lagd reklamefilm for blant annet Try, Dinamo og Circus, og nå ønsker du å jobbe mer med dette formatet?

– Jeg synes det er så gøy å jobbe med reklamefilm. Der får man prøvd ut forskjellige univers i kortformater. Og man kan være ganske ambisiøs på en idé og få gjennomført den raskt. Jeg liker tempoet og kraften som ligger i å fortelle noe i det korte formatet.

Hva er drømmeoppdraget?

– Det er fint med de reklamefilmene som har en emosjonell historie å fortelle. Prosjekter som har sterke visuelle ambisjoner og som samtidig forteller noe menneskelig.

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå.

Logg inn eller opprett en konto for å være med i diskusjonen.