Liv eller død

Reklamefilmregissør i Fantefilm, Andreas Lisberg, forteller om alvoret og moroa i forbindelse med det som muligens er norgeshistoriens tøffeste produktfilm: The Devold Protection Challenge.

Reklamefilmregissør: Andreas Bombom Lisberg. Foto: Anton Soggiu«Vi møtes ved bommen på Sognsvann kl. 11.00». Det er en praktfull høstdag, blader i gul og rød drakt henger fortsatt tjukt på trærne. Det har regnet om natta, så lufta kjennes krisp og ren. Sola varmer oss på ryggen mens vi går ved siden av hverandre og prater. Ennå så tidlig at storinnrykket av pensjonister, mosjonister, barnehagebarn og andre bråkmakere ikke har okkupert stiene. Man kan faktisk høre naturen, og hvert eneste raske skritt jeg tar knaker hardt under sålene mine. Au! Plutselig får jeg noe i hodet, en kastanje har falt.

Det handler om å sette en stemning, skape bilder og illusjoner, berøre den som ser. Regissørens oppgave er variert. Så variert at stillingsbeskrivelser som «Regissøren har det kunstneriske ansvaret» blir intetsigende. Vi snakker med Andreas Lisberg, bedre kjent som Bombom i bransjen, om hans roller som regissør.

  • Navn: Andreas Lisberg
  • Alder: 31 år 
  • Utdanning: Westerdals Film & TV
  • Yrke: Reklamefilmregissør i Fantefilm

The Devold Protection Challenge

Helsetkopen, 1200 moh.
Stranda kommune, Møre- og Romsdal.

Et helikopter lander på en fjelltopp. Ut kommer en basehopper ikledd vingedrakt, tett etterfulgt av stuntkoordinatoren og fotografen, alle korrekt antrukket for oppgaven, nemlig befaring og hopp i fjellet. Til sist kommer regissøren, på seg har han røde Converse og tynn jakke. Han tripper rundt på platået, tar noen bilder, setter seg tilbake i helikopteret, og de flyr til neste fjelltopp.

På befaring.

Sammen med Geelmuyden.Kiese lagde Fantefilm i oktober 2013 en spektakulær viral film for tekstilprodusenten Devold. Resultatet ble en produktfilm utenom det vanlige: En mann som kaster seg ut fra et fjell, brennende, for å demonstrere at Devold Protection presterer selv under de mest ekstreme forhold.


Hvem var det som tenkte at det var en god idé å tenne på en basehopper i det han hopper fra et fjell?

– Hehe, vi fikk en brief av Vidar Singh og Trygve A. Tønnesen i GK, og hadde en tett dialog med dem hele veien. De ville lage en viral film som veldig mange skulle se. Hva er det folk liker å se på og deler? Jo, det er søte kattepuser, folk som skader seg, noe storslått eller ekstremt fascinerende. Vi ville jo ha folk til å se den jævla videoen. Til slutt hadde man landet en idé som vi syntes var helt sinnsykt hårete. Vi følte at det var litt vinn eller forsvinn, men GK gjorde en god jobb og fikk ideen godkjent.

Basehoppere liker jo å utfordre seg selv og sier sjelden nei til en god utfordring. Var du på et tidspunkt engstelig for at han sa ja til noe som i verste fall kunne ha endt med et dødsfall?

– Ja, det var jeg. Det er første gang jeg opplever at produsenten må informere styreleder om at det er risiko for dødsfall. Og det er jo langt over alle grenser, for jeg syns ikke at man skal kødde med sånne ting. Men når det er sagt, så hadde produksjonen et superproft opplegg med drevne folk og høy sikkerhet.

På location var både ambulanse og brannmenn tilstede, lokale fjellførere og klatrere sikret tau og selve området. En stuntmann med ild og flammer som ekspertise. Og alle på settet måtte, ifølge Lisberg, forholde seg til strenge sikkerhetsbriefer.

– Det var tydelige grenser som vi hele tiden fikk beskjed om. Og de som ikke trengte å være på toppen, var ikke på toppen. Det er farlig, og det ser farlig ut, men med den kontrollen og de forberedelsene vi hadde gjort, så tenkte jeg ikke mye på faremomentet. 


Bombom må ha lagt merke til bekymringsrynken i panna mi. For å gi meg et bilde på nettopp hvor avslappet han var idet den brennende mannen skulle kaste seg ut fra en fjellhylle, forteller han en historie fra første tagning.

– Jeg satt litt lenger bak på fjellsiden og så helikopteret komme, og Tom Erik som løp, løp, løp. 

Timingen var superbra. Han kom perfekt ut foran helikopteret, og jeg reiste meg opp og ropte «Perfekt! Dette gikk jo dritbra!». Så ser jeg at Seth, stuntkoordinatoren, løper mot kanten. Og da tenkte jeg «Helvete, vi må jo se at Tom Erik har slått ut skjermen og overlever!».

– Så trygg var jeg på situasjonen.

Skjønner, men hvor mange hopp ble det til sammen?

– Tre stykker.

Av de tre tagningene, hvilket følte du satt best?

– Det første hoppet var egentlig helt perfekt. Da fikk vi fire fantastiske utsnitt og mye av basen i filmen er fra første take. Så tok vi et til, men som ikke var så godt på timing og et der han ikke var påtent.

Han snakker fort og mye. Så slutter han å snakke i to sekunder, ser i bakken. Og fortsetter.

– Jeg tenkte meg hardt om før jeg ba om en ny tagning. Vanligvis nøler jeg aldri med å spørre om mer, men i dette tilfellet fikk det en ny dimensjon. Men mitt ansvar er at vi har nok innstillinger slik at vi får et godt sluttprodukt. Så hvis jeg vil ha mer, så må jeg be om det.

– Hugo, produsenten min, kom bort til meg og sa «Nå har vi en film. Om du ber om en til og det går galt, har vi ingenting».

Ba du om en til da?

– Ja, men jeg prøvde å legge det fram på en sånn måte at det skulle være enkelt for Tom Erik å si nei: «Jeg har lyst på et hopp til, men det er ikke noe vi må gjøre. Vi har nok og kan pakke sammen og dra.»


Hvem er basehopperen?

– Det var Nico Poulsson, fotografen, som hadde jobbet med han før som tipset oss om ham. Tom Erik Heimen, heter han. Han er veldig dreven, tror han er en av dem som har flest hopp i Norge. Også er han godt kjent i det internasjonale basehoppermiljøet. Han ble egentlig hyret inn for å være en kvalitetssikrer, rådgiver og stedsmann som kunne gi oss de beste toppene. Utover i prosessen ble det til at Seth Erikson og Tom Erik byttet rolle. Den vurderingen kom de frem til selv ved å øve seg på hverandres oppgaver. Seth øvde seg på å bli god nok på basehopp og Tom Erik på å bli kjent med flammer.

For det er jo ikke et vanlig oppdrag. Altså, et hopp for en basehopper er jo det, men å bli tent på i det han kaster seg fra kanten…

– Det høres jo helt teit ut når du sier det sånn, sier han leende.


Hvordan forberedte du deg til denne oppgaven?

–  Jeg gikk en runde med meg selv. Lurte på om det gikk an å kalkulere hvor stor risikoen var. For det er jo alltid en viss risiko involvert i basehopp. Hvis det ikke går bra - kan jeg leve med det? Vil jeg tenke at det var vår idé som var skylden i at det gikk galt? Eller at basehopperen tok det valget selv, og det var en ulykke?

– Bortsett fra det, var nok den største utfordringen som regissør på denne produksjonen, at det var så jævlig mange x-faktorer som man vanligvis ikke har på en reklamefilminnspilling. Grenser man ikke kom seg rundt.

Kan du gi noen eksempler?

– Det var jo en sånn død og liv- greie. Man holdt litt pusten, jobbet så raskt som man kunne under en del press. Flammene, helikoptertiden, stuntkoordinatoren som måtte bestemme en hel del ting, grenser for antall ganger drakten kunne antennes for å unngå skader. Det var mange som kunne sette ned foten og si «Nå får du ikke mer, Bombom».

Skjedde det?

– Nei.


Hva slags utstyr brukte dere?

– Det var et kamera montert på helikopteret, tre på fjellhyllen, et nede på bakken, et 5D-kamera som filmet bakomfilm, og to GoPros.

Før, under og etter er det så mange funksjoner og instanser om å lage en fiks ferdig reklamefilm. Kan du med egne ord beskrive hva regissøren gjør?

– Det blir sagt at produsenten har det administrative ansvaret og regissøren har det kunstneriske. Det er riktig til en viss grad, men det er mange hensyn å ta på reklamefilm. Jeg tenker at man er ansvarlig for historiefortellingen, ansvaret for å fortelle den best mulig. Og med best mulig mener jeg også at den skal bli finest, søtest, kulest, varmest, alt etter som hvilket produkt man skal selge. Formspråket, castingen, farger. Alt det er min jobb. Til syvende og sist er det bare jeg som blir målt på sluttproduktet.

– Også tror jeg at man gjør det enklere for seg selv dersom man klarer å skape tillit og er god på å kommunisere med kunden.


Når starter filmen for deg?

– Det starter med et manus, og etter jeg har lest det flere ganger finner jeg først essensen i historien, etter det kommer stemning og form. Når jeg har det, brekker jeg det ned til en mekanisk teori som skal ut i praksis, ofte ved å lage floorplans og deretter storyboard.

Hva er en floorplan?

– Det er tegninger i fugleperspektiv.

Han bøyer seg ned og begynner å tegne på bakken med langefinger mens han forklarer: Her er en stue, i sofaen sitter pappa og der er mamma. Der sitter ungen. Og så har vi første innstilling, andre innstilling, og en total som plukker opp at hun kommer inn der. 

– Har man gjort disse forberedelsene godt, så har man også mer frihet til å være impulsiv eller ta for seg flere muligheter. Da blir selv de største jobbene gjennomførbare.

Jeg har hørt at det å jobbe som regissør kan sammenlignes litt med å jobbe i motvind. Kan du forklare hva som menes med det?

– I bunn og grunn tror jeg man alltid har et ønske om å gjøre filmen enda bedre, finere. Samtidig dreier det seg om at solen står feil eller at det regner når det ikke skal regne. Praktiske utfordringer: Vi må ha den båten inn her. Nei, men det går ikke an å få en stor båt ut på Svartkulp. Også er man veldig inni sin egen boble under innspilling. Når jeg blir frustrert tenker jeg av og til at Norge bare må stoppe, for nå skal vi lage film. Man skal jo lage en annen virkelighet, ikkesant, og da må jo den andre virkeligheten stoppe. Vi må få de som lager den heissjakten der til å være stille.

– Dessuten er det mindre penger i både reklame og fiksjonsfilm enn hva folk tror.


Hva er det som gjør yrket ditt attraktivt for deg, for det er vel neppe penger eller makt?

– Det er vel all festingen, da! Neida. Det kan nesten bli litt for mye av det. Den ene grunnen er at jeg alltid har vært veldig glad i historiefortelling, også synes jeg at film er et mektig medium. Som så mange andre. Men det aller beste er møtene med alle de forskjellige menneskene man treffer. Utfordringen ved å få frem det beste i for eksempel kostymøren, eller dialogen med byrået og kunden. Å få jobbe med mennesker på mange forskjellige plan.

Du har også medregissert en spillefilm, «Å begrave en hund», som hadde premiere i fjor. Vi skal ikke snakke så mye om den, men jeg er nysgjerrig på forskjellen mellom å gjøre regi på reklamefilm og spillefilm. Kan du si noe om det?


– Det er mange ulikheter, men likevel også en del likhetstrekk uavhengig om det er 30 sekunder eller 90 minutter. Man kan for eksempel ikke starte uten å ha gjort mesteparten av det samme forarbeidet. Hovedforskjellen er at man på spillefilm får base rundt i et univers i flere uker i stedet for et par dager.


– Det jeg digger ved å jobbe med reklame er alle de forskjellige formene man kan jobbe i. Man kan gjøre et one take, veldig stilisert, lekent, action. Finne balansen mellom å gjøre det man kan og elsker, og samtidig forholde seg til at det er ekstremt resultatorientert. Man ender med å vise 30 sekunder på en skjerm og får en dom på det. Jeg vil at folk skal like det jeg lager, sånn at jeg får jobbe mer.



Lisberg begynte karrieren sin i tv-bransjen. Før han studerte regi på Westerdals jobbet han som produksjonassistent på forskjellige reklame- og spillefilmer i et par år. Blant annet på «Reprise», «Mirakel» og «Blodsbånd». Før det igjen jobbet han på ulike tv-produksjoner. 

– Jeg var ganske skolelei etter videregående. Så etter å ha vært i militæret et år og deretter ute på reise et år, fikk jeg jobb som runner på «Homsepatruljen».

Hva er en runner?

– Om mulig, enda lavere enn prodass. Husker jeg fikk 500 kroner dagen og jobbet 18- timers dager. Med kun tre opptaksdager i uken, tjente jeg 6000,- i måneden. 

Verdens beste prodass

I ni måneder jobba Bombom på forskjellige tv-produksjoner og var lykkelig med det, men han hadde større ambisjoner. Gjennom bekjente fikk han muligheten til å jobbe med film, men først måtte han overbevise som god prodass ved å gjennomføre et fem dager langt jobbintervju, på en reklamefilminnspilling på vestlandet, med Hans Petter Moland i registolen. 

– Jeg tryna jo rett inn i big leaguen. Det var Gjensidige-filmene med Anneke von der Lippe og Espen Skjønberg. Og jeg husker at jeg fikk et tips om at man, som prodass, aldri måtte sette seg ned.

– Etter dette ble jeg ansatt på Reprise med Joachim Trier på regi. 

– Etter hvert skjønte jeg at det gikk an å være en god prodass ganske lenge uten at man nødvendigvis fikk noen bump. Alle elsker en god prodass. «Du må passe på å ikke være verdens beste prodass. Hvis du vil mer, så må du på et eller annet tidspunkt gjøre no’ med det», sa en kollega. 

– Da begynte jeg på filmlinja på Westerdals, og ble han fyren som hysjet på folk og sånn. Eller det vil si, jeg turte aldri å hysje, men jeg ble skikkelig irritert og tenkte faen ass, nå må folk holde kjeft når lærer’n prater. Sånn har jeg aldri vært, men jeg visste at jeg ville gjøre regi og var skikkelig sulten.

Avgjørende med tillit

– Man er avhengig av å ha bra folk rundt seg for å lage god film. Jeg vil gå så langt som å si at det er helt avgjørende å ha tillit til produsenten sin.

Og det finner du hos Fantefilm?

– Ja, absolutt! Mitt hovedfokus nå er å lage reklamefilm og jeg føler at jeg har mye igjen å gjøre. Jeg er langt i fra ferdig eksponert. Også vil jeg lage minst ti spillefilmer til. Mer av alt! For meg er film liv eller død.

Å? Forklar.

– Det er viktigere å redde den hunden fra å drukne enn å få den sommerfuglen til å fly akkurat forbi saftflasken, og det er mer betydningsfullt å være lærer. Man kan godt le litt av at man lager reklamefilm for et hvilket som helst produkt. Men samtidig, for meg, er det alvor når vi er på opptak. Når alle er klare og kamera går. Der og da. Da er det liv eller død for meg.

Lisberg er åpenbart en filantrop. Han får plass til mange kloke innsikter, presise betraktninger, fragmenterte tankerekker og forklarende eksempler i setningene sine. Én ting er ganske sikkert, og det er at regissører kommer i alle typer, men jeg får følelsen av at det hjelper å være akkurat like dedikert og lidenskapelig og tolerant og nysgjerrig og uredd og tålmodig og optimistisk og realistisk og fleksibel og bestemt og intuitiv og selvsikker som Bombom.

Alle portrettbildene av Bombom er tatt av fotograf Anton Soggiu.

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå.

Logg inn eller opprett en konto for å være med i diskusjonen.