Avantgarde- og popkunst + kommersiell smarthet

Kudos-spalten fortsetter sin utforsking av inspirerende arbeid fra både fjern og nær. Denne gangen: Lars Mørch Finborud om Hans Jørgen Toming og Marianne Brandt.

39340 be9c5 original
Pablo Neruda, Dikt i utval, Gjendiktining av Kjartan Fløgstad, Den norske bokklubben, 1973. Ill: Hans Jørgen Toming
39341 75fb9 original
William Carlos Williams, Love, Gjendiktning ved Jan Erik Vold, Den norske bokklubben, 1969. Ill: Hans Jørgen Toming
39358 59578 original
The Liverpool Scene, Bemann barrikadene - fiende har sluppet løs sin pysjamas, Henie Onstad Kunstsenter, 1971. Ill: Hans Jørgen Toming

Lars Mørch Finborud er født i Oslo i 1980. Han er utdannet kunsthistoriker og jobber som kurator og musikkansvarlig ved Henie Onstad Kunstsenter. Han har vært ansvarlig for utstillinger med Jenny Hval, Are Mokkelbost og den store pågående retrospektive Arne Nordheim-utstillingen. Finborud driver plateselskapene Plastic Strip Press og Prisma Records, og har i de senere år skrevet fast for Vinduet og Morgenbladet ved siden av å være radiovert i NRK. I 2013 ga han ut sin debutroman «De svarte skiltene» på Gyldendal Forlag.

Fortell om en norskprodusert jobb du er glad i.

– Jeg plukker opp alle bøker og plakater jeg kommer over av den dansk-norske designeren Hans Jørgen Toming (1933-2002). HJT formgav i årene i 1961-1980 flere hundre publikasjoner for Den norske Bokklubben og i dette mylderet finner man et gjennomarbeidet uttrykk i typografi, billedvalg, strek, papir og innbinding som bærer Tomings lett gjenkjennelige signatur. HJTs arbeider for DnB greier å kombinere hovedstrømninger fra det 20. århundrets avantgarde- og popkunst med en leken kommersiell smarthet – et arbeid som ennå er en av de største suksesshistoriene i norsk design.

Nevn et inspirerende internasjonalt arbeid du gjerne skulle ha lagd selv.

– Vi jobber for tiden med å arrangere en stor Bauhaus-utstilling på HOK i 2014, i samarbeid med Bauhaus Stiftung Dessau. I den anledning så har jeg jobbet med den tyske formgiveren og billedkunstneren Marianne Brandts verker. Få vet at hun var gift med den norske maleren Erik Brandt i over 16 år og bodde i Neuberggata i Oslo i flere perioder mellom 1919-1933.

Blod og svette er ennå den beste sausen.

– Selv om hun i dag er internasjonalt kjent for sine ikoniske lamper og tekanner, som Alessi ennå har i produksjon, vil jeg trekke frem collagene som hun lagde mellom 1924-1930. Innflytelsen fra Moholy-Nagy, Hannah Höch og Karel Teige er åpenbar, og flere av papirarbeidene har falmet, men de virker ferske og treffende den dag i dag.

Et utvalg av Marianne Brandts Bauhaus-collager.

Hvem vil du sende stafettpinnen videre til, og hvorfor?

– Jeg vil sende stafettpinnen videre til Espen Holtestaul, Cis-Doris Andreassen og forlaget No Comprendo Press. De siste års utgivelser med Theodor Kittelsen, Gunnar Wærness, Vanessa Baird, Pushwagner, Christopher Nielsen, Sindre Goksøyr og Kverneland/Fiske er forbilledlige og viser hvordan et lite foretak kan utgjøre et kraftverk i norsk kultur så lenge man holder steinhårdt på greia si. Blod og svette er ennå den beste sausen.