– Hvorfor skjer dette oss?

Tore Woll, kreativ leder og partner i LLOWBANK* trekker frem noen av sine reklamefavoritter.

57163 c1f5a original
«Tog» av DDB, for Hydro.

Tore Woll og sønnen.

Tore Woll

er en 40 år gammel kampsportutøver som har trent Kung-Fu siden '85. Han har for det meste studert dyrestiler, men har som eldre innsett at kroppen ikke lenger er hverken katt, slange eller trane. Så nå dyrker han Wing Chun, og trener hele to ganger i uken. Når han ikke må jobbe, hente i barnehagen, gå i butikken, betale regninger, plukke opp kona fra jobb, lage middag eller rydde opp.

– Takk til kjøpmannen Mats André for stafettfiskepinnen, og takk for at du har laget en tjeneste som gjør at vi ikke trenger å bruke en eneste kalori når vi skal ha tak i de anbefalte 3000. Som ofte blir 4000, siden det er så lett å bare legge til en snickers eller to. Og et brett med kokosboller. (Tross alt ikke så usunt.) Takk skal du f#$% meg ha.

Fortell om en norskprodusert jobb du er glad i.

– Jeg husker godt da denne jobben dukket opp, jeg tror det var rundt 2007. Erlend og jeg jaktet på ideer med ingredienser som latter, tårer, ettertanke, nytenking, kjærlighet, hat, dverger, ninjaer og ikke minst et relevant budskap som solgte skiten på 45, helst 30 sekunder. Vi følte at vi ikke helt hadde banka inn potensialet vårt enda, og hadde mye mer å by på. Så dukket denne filmen opp. Denne forbanna filmen! «Hvorfor skjer dette oss?», spurte jeg Erlend. «Hvem har skylden? Kan vi få den til å forsvinne?» Vi vurderte å bare ta æren for ideen, før vi begge resignerte og forsonet oss med at Torbjørn Kvien Madsen og Martin Thorsen hadde slått oss i jakten på den perfekte reklamefilm. Heldigvis var det bare flaks.

Denne filmen fikk kun sølv – det frembrakte tidenes deiligste pipekonsert. Magisk.

Nevn et inspirerende internasjonalt eller utenlandskt arbeid du gjerne skulle ha lagd selv.

– Det er jo en grunn til at de kaller det for det store utlandet, for det første er det stort, og for det andre ligger det i utlandet. Da er jeg svak for filmer som klarer kunststykket av å få en hel sal med avslepne, og pipekonsert’ete reklamefolk i Cannes fra hele utlandet, til å svelge hardt. Alle tok gjespe-strekke-seg-ojsann-en-trøtthets-tåretrikset. Jeg derimot, lot tåren falle – som min stille form for applaus til hele barndommen min, og sikkert resten av salen sin. Denne filmen fikk kun sølv – det frembrakte tidenes deiligste pipekonsert. Magisk.


Hvem vil du sende stafettpinnen videre til, og hvorfor?

– Jeg har bikka førr, og synes egentlig det var deilig å slippe å dra frem «en app som lager appelsinjuice rett fra boardset, som egentlig er en bukse»-løsninger. Derfor tenker jeg at vi kan fortsette i de baner, de unge trenger å lære at bransjen var mye bedre før, da reklame var reklame og apper var ikke. Jeg sender den videre til Preben Moan, Norges neste skihoppertalent, og den aller morsomste fyren jeg kjenner.

«Tog» av DDB, for Hydro.