De som ikke kan ri

Geir Skomsøy kommenterer de politiske partienes visuelle kommunikasjon (og mangel på sådan).

For et par tiår siden lanserte Arbeiderpartiet en kampanje hvor de daværende borgerlige partilederne ble portrettert bak fram på et esel. Der gliste de fornøyd samtidig som de holdt en gulrot festet på en kjepp foran eselrompa. Tittelen var «De borgelige rir igjen».

Ingen hadde oppdaget fraværet av en vesentlig bokstav i «borgelige» og den pinlige trykkfeilen ble til et oppklistret faktum på alle byens plakater i storformat. Kampanjen slo selvfølgelig rekyl og de borge(r)lige lo godt hele veien til valgurnene. Regjeringen Syse overtok som kjent høsten 1989.

En sølle plakatkampanje kan nok ikke lastes for denne valgseieren. Og den gikk heller ikke over i historien som noe lysende eksempel på visuell retorikk. I ettertid har vel heller ikke partiene siden den gang bydd på noe vesentlig av visuell kommunikasjon, eller grafisk design om man vil. Det er i bunn og grunn litt synd med tanke på valgkampens kvalitet.

Ikoner på netthinnen

Det finnes mange gode eksempler hvor politisk design ikke har tilpasset seg tidsånden, men i høy grad definert denne. Helmut Herzfelds, eller John Heartfield som han valgte å kalle seg, anti-nazistiske fotomontasjer i mellomkrigstidens Tyskland, Gerald Holtoms fredslogo fra 1958 og Jerzy Janiszewskis Solidaritetslogo fra Polens anti-kommunistiske bevegelse på 1980-tallet understreker dette til fulle. Alle ikoner som dukker opp på netthinnen når disse tidsepokene nevnes.

Men hva er det vi ser når det gjelder våre partier? Høyre har gjort begrepet «Høyrebølgen» til sitt varemerke, men den blå bølgen er ikke organisk i sin utforming, snarere industriell, og slik låses den fast i en evig optimisme. I dag oppleves bølgen sterk, men i morgen kan tidevannet trekke seg tilbake og forvandle bølgekraften til et skvulp.



SVs rød-grønne lek med typografien i akronymet gir assosiasjoner til barnehagen i nabolaget. Sikkert ikke dumt med tanke på hva som har vært SVs hovedprosjekt i regjeringen, men gir denne assosiasjonen autoritet til politikkens alvor?



Fremskrittspartiets eple er så realistisk i sin utforming, og noen ganger representert med fuktdråper, at det minner mest om en sjokkselger i fruktavdelingen på et supermarked nær deg. Der realismen overtar svekkes symbolkraften, og hva kan de ha ment i utgangspunktet? Eplet som noe vilt og syndefullt slik New York vil være, eller bare som frukten; søtt og syrlig?



Arbeiderpartiets rose er dynamisk i formen, men rosebladene er spisse som knivblad. Er de ment som torner du stikker deg på om du kommer dem for nær? Den rake motsetningen til det svenske sosialdemokratiets rose som i sin runde vennlighet smiler til deg.



Og er det noen som husker da Senterpartiet i fullt alvor ville skifte ut sin firkløverlogo med en botanisk illustrasjon?



Samordnet gjennom felles design. Nå kan det være grunn til å flytte blikket vestover for inspirasjon og nærmere bestemt Obamas kampanje i 2008. Her tok han grep om tingene og skapte en merkevare og tilsvarende grafisk profilprogram. I en tid for sosiale nettverk og digitale media er allestedsnærværende ble denne kampanjen den første som samordnet alle kommunikasjonsflater gjennom et felles design. Uansett hvilket medium du ble eksponert for var budskapet entydig. En god logo, en typografi som uttrykte noe spesifikt amerikansk og et fargevalg som understøtter kandidatens seriøsitet. Men først og fremst var Obama sin egen logo, smart veltalende og afroamerikansk, og med et slikt utgangspunkt kunne resten virke enkelt.



Det var det nok ikke, men alt ble gjennomført med en slik disiplin som selv multinasjonale selskaper vanskelig kunne gjøre dem etter. Dette var første gangen et grafisk profilprogram og en merkevarestrategi ble anvendt i en politisk kampanje, og det virket.

Kampanjen fortjener å bli studert av alle som er opptatt av politikk og kommunikasjon for her kan det være et og annet å lære for våre politikere her på berget. Mange vegrer seg for å bruke merkevarebegrepet om politikk fordi det gir assosiasjoner til kjøp og salg av produkter. Men merkevare betyr ikke noe annet enn hvilken magefølelse du får når du blir eksponert for budskap. Er dette autentisk, troverdig og får jeg den riktige sympatien?

Alternativet kan jo alltids være å ri gamle hester på nytt med og uten R i det borgerlige.

Geir A. Skomsøy

Kommentarer

Ingen kommentarer ennå.