Dinosauren lever!

Det ble sagt mye om viktigheten av det digitale i hverdagen vår, om hvor avgjørende det er å være tilpasset den digitale virkeligheten. Det har blitt pekt på TV-aksjonen og sagt at vi gir mindre, og at vi lever i en fragmentert verden hvor alle saker, også de gode, river oss i forskjellige retninger.

Kritiske røster sa at det ville forbause dem om TV-aksjonen oppnådde et rekordresultat. Det har det siste året vært mange som har snakket mye om hvor umulig det har blitt. Det er ikke så mange som snakket om viktigheten av det analoge eller det som er samlende. Det kommer her.

Dinosaur mot strømmen

Ved første øyekast er TV-aksjonen en dinosaur, en analog og gammeldags innsamlingsaksjon. Man kan peke på tegn og signaler om at dette blir mer og mer en anakronisme, og for hvert år en større umulighet. NRK har ikke lenger det samme hegemoniet, folk har ikke lenger kontanter, konkurransen om både engasjementet og giverviljen er større enn noen gang og køen med gode og viktige saker er lengre og mer eksponert i tusen kanaler som ikke en gang fantes på den tiden da dinosaurene levde. Trenden har vært nedadgående. Alt jobber mot oss.

Over: Kari Buchner. Under: John Rørdam. Foto: Dinamo

Så hvorfor ble årets TV-aksjon et bevis på at det fortsatt er mulig? En av de nesten 100.000 frivillige bøssebærerne fortalte fra sin runde med bøssen om noe som kanskje pirker i kjernen av sannheten. Han hadde ringt på døren og sagt sin åpningsreplikk: «Hei, jeg kommer fra TV-aksjonen.» Den hyggelige damen svarer «Sorry, but I don’t speak Norwegian». Han hadde ikke sett den komme og var uforberedt. Hva i all verden er dugnad på engelsk? Fins ikke. NRK lar seg jo oversette? Ja, men det blir teknisk. Så han endte opp med å mumle et eller annet usammenhengende om

«Fund raising, and the Norwegian people in an united effort to collect money for alzheimer.» Han var usikker på demens også, og med en fem euroseddel i bøssen gikk han rødmende vekk fra huset mens han lurte på hva som egentlig skjedde nå.

Det er den gode følelsen av å gjøre noe for noen andre sammen med andre. Det er ingen grunn til å være flau over å bli berørt eller engasjert av noe så enkelt som det. Vi er tross alt og heldigvis bare mennesker.

En del av oss

Dette er noe av kjernen, TV-aksjonen handler ikke om at NRK ikke lenger er i en eneveldig posisjon eller om at verden har forandret seg. Det handler om det som ikke har forandret seg. TV-aksjonen er vanskelig å oversette, men enda vanskeligere å forklare. Det er en del av oss, en del av vår kulturelle identitet. Når vi ser det analoge engasjementet tenker vi at det er noe her, noe som kommer fra et sted. Noe som dekker et behov som ikke blir dekket andre steder. Det er den gode følelsen av å gjøre noe for noen andre sammen med andre. Det er ingen grunn til å være flau over å bli berørt eller engasjert av noe så enkelt som det. Vi er tross alt og heldigvis bare mennesker.

Det handler om verving

Vi skal ikke legge skjul på at det har betydning hvilken organisasjon og sak pengene går til, eller hvordan vi klarer å kommunisere dette på en slik måte at folk vil gi penger. Det handler om å få oss til å tenke at dette angår oss. At det angår oss alle. Det er likevel interessant å peke på at nesten all kommunikasjon handler om å verve bøssebærere, og bare en liten del handler om å være emosjonelt overbevisende om at dette er en sak som bør få deg til å grave dypt i lommeboka. Her har TV-aksjonen og Dinamo også i stor grad benyttet sosiale medier og digitale flater, og det med god effekt. Det er ikke slik at vi stiller oss utenfor virkeligheten på noen som helst måte. Dekningen av problemstillingen rundt demens har vært stor i media, og fokus på denne saken har vokst seg større underveis. Det har også skjedd både i tradisjonelle kanaler og på nye arenaer.

TV-aksjonen er «gammeldags», men kanskje det likevel ikke er en grunn til å avskrive den helt. Det er oppsiktsvekkende at vi, i vårt «kontantløse» samfunn, samlet inn 20 millioner mer på bøssene enn fjoråret. Det er jo foreløpig ikke slik at kontanter er utilgjengelig i samfunnet. Folk er jo ikke dummere enn at de forstår at det er mulig å ta ut noen hundrelapper når de likevel er innom butikken for å handle. Vi må bare minne dem på at de må huske det, og rapportene fra de 100.000 bøssebærerne som ringte på over to millioner dører tyder på at det var fullt mulig.

Fremdeles mening i å gjøre noe sammen

Regnestykker omregnet til dagens kroneverdi kan muligens vise at vi ga mer av vår gjennomsnittlige inntekt til TV-aksjonen på 70-tallet, men det er og blir et regnestykke av mindre interesse. At vi i år samlet inn ufattelige 224 millioner kroner til en verdig og god sak gir oss egentlig ikke mer tro på TV-aksjonen, men det gir oss tro på menneskene som bor i dette landet. At det fortsatt gir mening å gjøre noe sammen, noe som er synlig, samlende og håndfast. Det kan faktisk virke som det blir mer viktig og ikke mindre. Derfor ønsker vi Kirkens Nødhjelp lykke til med neste års innsamling og håper at det er mulig å bevise det en gang til. At det nytter, at det betyr noe og at det føles bra å gjøre noe for noen andre. Sammen.

Kari Bucher, leder for TV-aksjonen 2013 og John Rørdam, strategisk rådgiver i Dinamo.