Følelser spiser fornuft til frokost

Av: Jannicke Øiaas (daglig leder i Scandinavian Design Group), Mads Bruun Høy (rådgiver innovasjon), Hilde Maartmann-Moe Sommerstad (rådgiver)

3. juni skrev Mona Pahle Bjerke, Sigurd Strøm og Karen Disen et innlegg i Aftenposten der de stiller spørsmål ved hvorfor den gode, faglige fundamenterte designkritikken uteblir, mens det eksisterer gode normer for kunst-, musikk- og litteraturkritikk. «Man bruker ord som «kreativitet», «trend» og «innovasjon», mens evalueringen og den kritiske analysen uteblir. Altfor ofte fokuseres kun tingenes kosmetiske ytre», skriver de. Hvorfor er det slik? Og hvem sitt ansvar er det at det er slik?

Kunst vs kommersiell design

La oss først ta innlegget til trioen på alvor: For det første mener vi at vi må skille kunst og kommersiell design. Selv om kunstfaget også har et kommersielt aspekt, er dette noe helt annet enn å skape kommersielle produkter, varer og tjenester for en betalt oppdragsgiver. Vi både håper og tror at kunstnere ser på seg selv som formidlere som ønsker å utfordre og trosse det markedet eventuelt måtte mene om det de skaper. Vår oppgave som designbyrå er å gi gode råd og skape løsninger som folk finner attraktive, som de faktisk vil kjøpe og som på sikt kan bidra til å øke omdømmet til et selskap. I tillegg finnes det jo også flere typer kommersiell design: noen designer objekter, andre designer selskapsidentiteter. Skal man først ta innspillet på alvor, mener vi at vi må begynne med en kategorisering slik at vi er enige om hva vi faktisk diskuterer.

Designkritikk som sekkepost

For det andre mener vi at det å snakke om designkritikk som sekkepost, blir feil. En årsak til det tror vi kan være at konteksten som mange produkter og tjenester konsumeres i, er kompleks. La oss se på et IKEA-møbel. Folk flest har en god forståelse av IKEAs misjon om å bringe design til folket. Har man det, er det relativt enkelt å vurdere om produktet innfrir forventninger eller ikke. Misjonen til selskaper eller tjenester er vanskeligere tilgjengelig og dermed blir det også vanskeligere å vurdere hvorvidt designet (som i dette tilfellet kan være alt fra en identitet til en tjeneste) bidrar til å innfri misjonen. Det å kreve en bedre designkritikk blir derfor som å kreve en kritisk samfunnsdebatt. Det er viktig og riktig, men vanskelig å treffe på når det ikke eksisterer et godt rammeverk å diskutere rundt. Hva er for eksempel kriteriene for et godt design? Ønsker vi et slikt rammeverket må bransjen selv ta ansvar for å skape det.

Ingen konflikt

Så, la oss heller forholde oss til den debatten som eksisterer og det nivået den eksisterer på. Hvorfor handler den om det estetiske? Og hvorfor det det så ille, egentlig?

• Grunner det i latskap? Er det slik at vi ikke gidder å ta design alvorlig nok? Hvis dette er tilfellet mener vi igjen at vi i bransjen selv må ta ansvaret hvis vi ønsker en endring.
  
• Kan årsaken være uvitenhet? Har vi for liten forståelse for effekten av god design vs dårlig design? Og hvem sitt ansvar er det i så fall å spre kompetanse om verdien av god, funksjonell og vakker design? Dette må da igjen være bransjens ansvar?
  
• Eller handler det rett og slett om at det er slik vi er skrudd sammen? Både persepsjonspsykologien og nyere forskning på beslutningstaking beskriver hvordan vi så gjerne ønsker å ta rasjonelle valg, men også hvordan sansene våre til stadighet trumfer oss. I så fall er det kanskje helt naturlig at vi bemerker det ytre ved design og at det også er utslagsgivende for våre beslutninger om å like, eller ikke like, kjøpe eller ikke kjøpe.
  

Dersom vi tar dette perspektivet, mener vi det er helt betimelig å påstå at det ikke eksisterer noen konflikt mellom estetikk og kvalitet. Kanskje ligger vitenskapen og magien i det å skape noe som folk intuitivt liker, ikke i å analysere det eller plukke det fra hverandre i etterkant. Vi mener at vi tvert imot bør være takknemlige for at vi jobber med noe som engasjerer folk og som så mange har en mening om. Enten det er kjøpsutløsende eller debattskapende. Det viktige er at det vekker følelser i folk. For følelser spiser fornuft til frokost. Hver eneste dag.